Død og oppstandelse (Oda shows herself as a hologram) | Database of Machine Vision in Art, Games and Narratives

Brief description

Birgitte's research project has attempted to awaken the digital scan of Oda's brain made before her death. It hasn't worked as expected, but fragments of Oda's consciousness have seemed to have spread across the internet and to be attempting to make contact with Remi, Oda's husband. This new version of Oda seems frightened and incoherent, but after Remi has spent months writing out his sensory recollections of his emotions and experiences during his time with Oda, and correlated these to his own brainwaves when thinking of the "sensory map" (sansekartet), she becomes more cohesive. At the end of the novel, Oda has become strong enough to appear as a hologram visible to all. She hacks the holographic sign of Hjernesenteret, the research centre where her consciousness was scanned before her death, changing it from showing a model of a brain to showing her own face, a little distorted, but clearly recognisable as Oda. She smiles, mildly, and letters are projected: don't be scared don't be scared don't be scared. The message is spread by air raid sirens throughout the country, and her message is spread on screens all around. Ships and planes change direction and write the words in the sky, "thanks to Oda's stable hand on the automatic positioning systems". Tourists film Oda's holographic face and share the video on WakeFeed, where it is viewed in Australia 36 seconds after appearing in Brattorkaia. Oda continues: I have come to help. I have come to show you a new way. Remi's thoughts conclude the novel. He knows that Oda is now free, and that everything has changed.

Note: this representation of the digitised consciousness as saviour has a lot in common with the messages the aliens in Nnedi Okorafor's Lagoon send to all humans, also coopting their screens, and also telling them that everything will be alright and that everything has changed. See the situation Lagoon (President is broadcast to all screens)

Pull Quotes

Folk stimlet sammen rundt hjernen. Den holografiske projeksjonen var i ferd med å løse seg opp. Laserprismene som før hadde dannet det naturtro bildet av hjernevindingene og furene mellom dem, skiftet posisjon. Lysene fikk en mer dempet tone, fargen beveget seg mot fersken. I luften, dannet av ingenting, likevel så tydelig som om det var hogget i marmor, kom et kvinneansikt til syne. Over de skarpe trekkene og det milde smilet trillet bokstavene på rekke.

ikke vær redd ikke vær redd ikke vær redd

"Du ser det?"

"Jeg ser det", svarte Kotori like bak ham.

Remi tok noen steg fremover, bort fra bilveien og over på brolegningen. Det lysende ansiktet snudde seg mot ham i stakkato bevegelser. Underleppen var fremdeles misdannet, nesen satt ikke riktig, men det var henne, det var ingen tvil, uendelig mye sterkere og klarere enn hun hadde vist seg for ham før. Da han så henne i øynene, kjente han det samme suget han hadde kjent de første gangene de møttes. Ingen i den stadig tettere menneskemengden rundt ham sa noe, de beveget seg bare sakte mot stedet der hun trådte fram for dem, forventningsfulle, forskrekkende, undrende, leende.

Flyveledere og kystverkansatte kunne se skip og fly endre retning på radaren og skrive det med bokstaver i luften og på vannet, takket være Odas sikre hånd på de automatiske posisjoneringssystemene. De første bildene av det transparente, glødende ansiktet ble spredt via atten år gamle Gloria Hansens WakeFeed-konto og nådde publikum i Australia trettiseks sekunder etter at Oda materialiserte seg fra det hinsidige på Brattørkaia. Mottakerne forsto neppe dybden eller konsekvensene av det, men sendte det videre til sine venner, for det var et kult bilde.

Han skjønte at dette var den første dagen. Når generasjoner leverte fortelling om den videre, skulle de bruke de største ordene de kjente til, ord som ikke lenger kjentes tomme og meningsløse.